Parken strekk seg som ein gråblå tarm tvers gjennom Groruddalen, mellom motorvegar, toglinjer og næringsbygg. Kraftlinjene som kryssar stigen knitrar når det kjem fukt på dei. Den grå byen er tett på. Vegar og master, rørleidningar og suset av trafikk. Det luktar råte av trea som veks langs elvebreidda. Tidleg
Slik seier dei gamle: Dette hendte ein gong då verda var ung, og gudane som budde i henne var unge dei òg. Ein av dei var Veigard, og han gjekk ut i den unge verda for å finne sin eigen plass i henne. Landet han kom til var framleis utemd,
Bok
“You whom Haggard holds in thrall / Share his feast and share his fall / You shall see your fortune flower / Till the torrent takes the tower / Yet none but one of Hagsgate town / May bring the castle swirling down.”
Idé
"The Lady of the Lake, her arm clad in the purest shimmering samite held aloft Excalibur from the bosom of the water, signifying by divine providence that I, Arthur, was to carry Excalibur. THAT is why I am your king."
Idé
"Kva handlar boka di om, då?" er vanskelegare å svare på enn ein skulle tru. Her har eg gjort eit forsøk, som forhåpentleg ikkje er for svevande. Rotveven skildrar røter som flettar seg i kvarandre, og sopptrådane som viklar seg i og mellom dei. Det er Vevfolket sitt
Bok
Ein les, og så tenkjer ein. Gjennom mykje av arbeidet med Rotveven har eg lese veldig lite. Det er som om tankane ikkje ville forstyrrast. Men så er det periodar der ein grublar, og flikkar på tekst, og sinnet blir meir ope for nye tankar igjen. Då les ein. Men
Idé
"Veven syng vakkert når vi høyrer på avstand. Men jo nærare ein lyttar, jo meir merker ein at straumane òg stritt imot kvarandre, som ei floke av pust og vilje. Kanskje er det i slik usemje verda held seg levande", seier vevsongaren Leik.